Hvem er produsent etter tekstil-EPR?

Spørsmålet kommer som regel i feil form. En kjøper spør en fabrikk om plaggene er EPR-kompatible, eller en fabrikk blir bedt om å bekrefte at den er registrert et sted. Ingen av spørsmålene har noe svar, fordi utvidet produsentansvar ikke er knyttet til et plagg, og heller ikke til den som produserte det. Det er knyttet til en enhet, i et marked, i en bestemt kommersiell struktur.

Start med markedet, ikke med selskapet

En prinsipiell gang i rollevurderingen, ikke en juridisk avgjørelse. Spørsmål to hoppes ofte over.

Tar man utgangspunkt i selskapet og arbeider seg utover, får man feil svar, fordi det samme selskapet kan være produsent i én medlemsstat og ikke i en annen. Tar man utgangspunkt i markedet og arbeider seg innover, får man et spørsmål som faktisk kan besvares: fanges dette produktet, som denne enheten bringer i omsetning i denne medlemsstaten under denne ordningen, opp av definisjonen?

Man er ikke EPR-produsent «i EU». Man er produsent i Nederland, i Frankrike eller i Polen, og analysen må gjøres på nytt for hvert land. Hvilke produkter som i det hele tatt omfattes, fastsettes i rammeverkets produktliste, som er beskrevet i utvidet produsentansvar for tekstiler i EU.

Definisjonen, ledd for ledd

Direktivet setter inn en egen definisjon for tekstiler i avfallsdirektivet. Den omfatter enhver produsent, importør, distributør eller annen fysisk eller juridisk person som, uavhengig av salgsmetode, også ved fjernsalgsavtaler, oppfyller én av fire beskrivelser. De er verdt å lese hver for seg, fordi de fanger opp ulike enheter.

Merk også hva rammeverket mener med å gjøre et produkt tilgjengelig: enhver levering for distribusjon eller bruk på markedet i en medlemsstat som ledd i kommersiell virksomhet, enten det skjer mot betaling eller gratis. Å gi bort plagg i kommersiell sammenheng er fortsatt å gjøre dem tilgjengelige, og det har betydning for reklame- og personalprogrammer.

Den fysiske fabrikken

Hvilken enhet som har pliktene i høyre kolonne, avhenger av markedet og strukturen, ikke av hvem som sydde plagget.

En tyrkisk fabrikk som produserer etter et europeisk merkes spesifikasjon, er ikke produsent i direktivets forstand bare fordi den har produsert varene. Den er ikke etablert i en medlemsstat, så tre av de fire leddene er utelukket før noe annet forhold vurderes. Det siste leddet krever salg ved fjernsalgsavtale direkte til sluttbrukere i en medlemsstat, og å levere til et merke som videreselger, er ikke salg til en sluttbruker.

Det er det vanlige tilfellet, men det er ikke noe generelt unntak. En produsent som selger direkte inn i en medlemsstat, for eksempel gjennom egen nettbutikk eller eget direktesalg til bedrifter som skal bruke plaggene og ikke videreselge dem, gjør noe som det fjerde leddet beskriver, og da endres svaret. Det avgjørende er den kommersielle strukturen, ikke landet der plaggene ble sydd.

Private label besvarer ikke spørsmålet

Det er fristende å bruke private label som en regel: etiketten vår står på plagget, altså er vi produsent. Det gir riktig svar ofte nok til å være farlig, fordi det stemmer ved en tilfeldighet og ikke ut fra en vurdering, og det slår feil så snart strukturen er litt uvanlig.

1. 1Hvilket navn eller varemerke står på produktet? Det er dette de to første leddene dreier seg om.
2. 2Hvilken enhet er etablert hvor? Et konsern med én enhet i EU og én utenfor EU kan få to ulike svar, avhengig av hvilken av dem som inngår avtalen.
3. 3Hvilken enhet gjør først produktet tilgjengelig i den medlemsstaten? Ikke hvilken som eier merket, og ikke hvilken som betalte for det.
4. 4Er det import til det markedet, og hvem importerer på profesjonelt grunnlag?
5. 5Er noe av det fjernsalg til en sluttbruker i markedet fra et sted utenfor det?
6. 6Er det likt i neste medlemsstat? Som regel er det det, men ikke der veien til markedet er en annen.

Det beslektede spørsmålet kjøpere stiller, om importøren er produsent, har samme form. Noen ganger, nærmere bestemt der importøren er den enheten som er etablert i medlemsstaten og leverer produktet der for første gang på profesjonelt grunnlag. Import er relevant på grunn av det definisjonen sier om første levering, ikke fordi importør er en status som følger med fra andre sammenhenger.

Fjernsalg og autoriserte representanter

Rammeverket behandler salg inn i et marked fra utsiden som et eget tilfelle, og ordlyden skiller mellom to situasjoner som ofte omtales som én.

For selgere i tredjeland er dette altså et nasjonalt valg og ikke et krav i hele EU, og om det trengs en representant, må sjekkes marked for marked. Der en representant er utpekt, kan pliktene oppfylles på produsentens vegne av en ordningsorganisasjon som er utpekt ved skriftlig fullmakt.

Det finnes også en praktisk håndhevingsvei som gjør spørsmålet uunngåelig for alle som selger på nett. Nettplattformer der forbrukere kan inngå fjernsalgsavtaler, må innhente produsentens registreringsopplysninger og registreringsnummer i medlemsstaten der forbrukeren befinner seg, før produsenten får bruke tjenesten, sammen med en egenerklæring om etterlevelse. Tilsvarende opplysninger må gå til leverandører av ordreoppfyllingstjenester. Uansett hva en selger selv konkluderer med om sin status, kommer markedsplassen til å spørre.

Nasjonale definisjoner kommer i tillegg til EU-definisjonen

EU-definisjonen er det medlemsstatene må gjennomføre. Det en produsent forholder seg til i hverdagen, er den nasjonale versjonen, og den kan være formulert med lokale begreper som ikke ligner direktivet i det hele tatt.

Frankrike er det tydeligste eksempelet. Den veletablerte franske ordningen beskriver den ansvarlige parten gjennom en nasjonal test (selskapet som for første gang fakturerer fransk merverdiavgift på et omfattet produkt beregnet på sluttforbrukere) og nevner produsenter eller oppdragsgivere som selger under eget navn eller merke, importører, distributører av private label og nettbutikker eller markedsplasser, også de som er etablert i utlandet. Den testen fungerer som en brukbar tilnærming i fransk praksis. Den er ikke EU-definisjonen, og det ville vært feil å bruke den i en annen medlemsstat.

Også virkeområdet er forskjellig, ikke bare rolletesten. Den nederlandske ordningen omfatter forbrukerklær, arbeidsklær og hustekstiler, mens den franske oppgir produkter som utelukkende er beregnet på profesjonell bruk, som unntatt. Begge posisjonene gjelder i dag, og begge er nasjonale. Sammenligningen er beskrevet i utvidet produsentansvar for tekstiler i EU.

Hva en kontrakt kan og ikke kan gjøre

To snarveier er verdt å stenge, fordi begge dukker opp jevnlig i samtaler om innkjøp.

Den første snarveien er leveringsbetingelsen. En Incoterms-regel fordeler levering, kostnader og risiko mellom selger og kjøper, og den sier ingenting om status som produsent etter miljøregelverket. En DDP-forsendelse gjør ikke selgeren til produsent, og en EXW-forsendelse gjør ikke kjøperen til det. Definisjonen spør hvem som er etablert hvor, og hvem som først gjør produktet tilgjengelig, og leveringsbetingelsen svarer på ingen av delene. Hva Incoterms faktisk fordeler, er beskrevet i betalingsbetingelser og Incoterms.

Den andre er innkjøpsordren. En ordre er et godt sted å skrive inn at leverandøren skal oppgi nettovekt per enhet, materialsammensetning og kategoritilordning for hver forsendelse, og det er verdt å gjøre. Den er ikke et sted for å flytte en lovbestemt rolle, og en klausul om at leverandøren er ansvarlig for EPR, gjør ikke leverandøren til produsent. Hvordan en ordre bør vise til kravene, er beskrevet i innkjøpsordrer for klær.

Hva du faktisk bør be fabrikken om

Den nyttige versjonen av denne samtalen handler ikke om en samsvarserklæring. Det er en forespørsel om data, sendt tidlig nok til at den ikke koster noe.

• Produktkategori og klassifisering, koblet til din egen SKU-struktur, siden registrering og rapportering bygger på klassifisering
• Fibersammensetning, som du allerede har for merkingen
• Nettovekt per enhet for selve produktet, fordi bidragene beregnes etter vekt
• Antall som er sendt, per modell og per destinasjon
• Produksjonsland og produksjonsdokumentasjonen bak opplysningene ovenfor

Ingenting av dette gjør leverandøren til produsent. Å levere korrekte data er nettopp det en leverandør bør gjøre, og det overfører ingen plikt. En fabrikk som måler plaggets nettovekt per størrelse og rapporterer den konsekvent, er til nytte, men den er ikke dermed registrert noe sted og kan ikke bekrefte noe om dine plikter.

Hold svaret per marked

Fordi analysen gjøres på nytt for hver medlemsstat, er det nyttigste resultatet en kort oversikt og ikke en konklusjon. Én rad per marked, fylt ut med svarene på spørsmålene ovenfor.

Verdien ligger i at den fjerde kolonnen inneholder en begrunnelse og ikke en konklusjon. En oversikt som sier at den franske enheten er produsent fordi den er etablert der og leverer først under eget merke, kan kontrolleres av andre. En oversikt der det bare står «Frankrike: ja», kan ikke det.