Størrelsessystemer for klær: hvorfor en størrelsesetikett ikke er en spesifikasjon

Innkjøpere spør hvilken størrelsestabell vi produserer etter, og det ærlige svaret er at vi produserer etter deres egen, så snart den sier nok til at det går an å produsere etter den. Svært mange tabeller gjør ikke det. De oppgir en bokstav eller et tall og et brystmål, og lar det stå åpent om brystmålet gjelder kroppen til brukeren eller det ferdige plagget, hvordan det ble målt, hva som skjer i de andre størrelsene, og hvor stort avvik som kan godtas.

Denne delen handler om å tette det hullet. Den ligger over selve mekanikken: hvordan et mønster endres fra størrelse til størrelse, er beskrevet i mønsterkonstruksjon og gradering, og om et plagg sitter slik det er tenkt, er beskrevet i utvikling av passform. Det som følger, er systemet de to arbeider innenfor.

En etikett gir en størrelse et navn. Den definerer den ikke

En størrelsesbokstav er et navn på et sett mål som noen har valgt. Før disse målene finnes, har navnet ikke noe innhold en fabrikk kan handle ut fra.

To merker kan begge kalle et plagg M og mene to ulike produkter, fordi hvert av dem har bestemt uavhengig av hverandre hva M står for. Ingen av dem tar feil. Det finnes ingen ytre instans som fastsetter hva M betyr, og derfor har en fabrikk som bare får en bokstav, fått en etikett og ikke en instruks.

Det samme gjelder tallstørrelser. EU 40, UK 12 og US 8 er betegnelser, og et merke knytter dem til sine egne mål. Det er grunnen til at en konverteringstabell mellom markeder ikke kan gjøre den jobben innkjøpere håper på, og det er temaet for internasjonal størrelseskonvertering.

Standardene angir størrelse ut fra kroppen, ikke plagget

Det finnes internasjonale og europeiske standarder for størrelsesbetegnelse, og å forstå hva de faktisk gjør, rydder opp i mer forvirring enn å lese dem fra perm til perm.

Fellesnevneren er det som betyr noe. Begge systemene angir størrelser ut fra kroppsmål i centimeter, ikke mål på det ferdige plagget. Etter ISO 8559-2 er de primære dimensjonene de kroppsmålene som brukes til å angi størrelsen for forbrukeren, og sekundære dimensjoner kan brukes som tilleggsmål på kroppen. En størrelsesbetegnelse forteller kunden i butikken hvilken kropp plagget er beregnet på; den forteller ikke fabrikken hvor stort noe skal skjæres.

Nettopp dette er grunnen til at skillet mellom kroppsmål og plaggmål er grunnlaget for alt annet her.

En standard beskriver heller ikke hva forhandlerne faktisk gjør. Kommersielle størrelser er et eget lag, og merkene har som regel sine egne tabeller, utviklet rundt egne kunder og egen passform. Standarder og markedspraksis er to forskjellige ting, og blander man dem sammen, får man forventninger en leverandør ikke kan innfri.

Bokstavstørrelser og tallstørrelser har samme problem

Bokstavstørrelser, fra XS til XXL, er et sett nominelle betegnelser. Det samme er tallstørrelser. Ingen av dem har et mål i seg selv, og ingen av dem er mer presis enn den andre; de skiller seg fra hverandre i hvor mange trinn de vanligvis har, og i hva kundene i en kategori forventer å se.

Doble betegnelser som S/M eller 40/42 er et tredje alternativ, der én størrelse dekker et bredere intervall. De øker andelen av en befolkning som et gitt plagg passer, og reduserer hvor nøyaktig det passer hver enkelt innenfor intervallet. Det er en rimelig avveining for noen produkter og en dårlig en for andre.

Uansett hva som brukes, er etiketten en beslutning om hvordan utvalget skal presenteres for kunden. Den kommer på slutten av prosessen, ikke i begynnelsen.

Hvert trinn bygger på det forrige. Å endre etiketten på slutten endrer det kunden ser, men ingenting ved plagget.

Hvilke størrelser utvalget skal ha

Hvor mange størrelser du skal tilby, og hvilke, er en kommersiell beslutning med en teknisk konsekvens. Et størrelsessystem bygges for å dekke en målgruppes fordeling av kroppsmål, og det er dette befolkningsgruppene i ISO 8559-3 og dekningsgradene i ISO 8559-4 formaliserer: du velger hvor stor del av den tiltenkte kundegruppen utvalget når, og hvor godt det passer menneskene innenfor den.

Den måten å se det på forklarer noe innkjøpere ofte undrer seg over. To merker kan hver for seg ha gjennomarbeidede størrelsessystemer som henger sammen internt, og likevel tilby synlig forskjellige utvalg, fordi de har siktet mot ulike befolkningsgrupper og valgt ulik dekning. Ingen av dem har gjort en feil.

Utvidede størrelsesutvalg krever en viss forsiktighet. Å videreføre én graderingsregel utover i det uendelige forutsetter at kropper skaleres jevnt, og etter et visst punkt endres proporsjonene i stedet for bare å bli større. Der utvalget utvides mye, kan det hende at graderingen må gjennomgås i stedet for bare å videreføres. Det er et mønsterspørsmål som best tas opp med graderingsreferansen for hånden.

Unisex er ikke et målesystem

Å beskrive et utvalg som unisex sier hvem det tilbys til, ikke hva det måler. Plagget trenger fortsatt et kroppsmålgrunnlag, en grunnstørrelse, ferdigmål og graderingsregler, og noen må fortsatt bestemme hva disse skal være.

I praksis er et unisex-utvalg et sett proporsjoner som er valgt for å fungere greit for en bredere gruppe enn et utvalg utviklet for én gruppe. Det betyr vanligvis en rettere kropp, bredere intervaller og en tiltenkt passform med mer toleranse innebygd. Det er en designstrategi med målbare konsekvenser, ikke en snarvei forbi å definere dem.

Det samme gjelder utvalg som er utviklet for en bestemt brukergruppe: kroppsmålene man sikter mot, proporsjonene, grunnstørrelsen og intervallene kan alle være forskjellige, og forskjellene kommer fra måledata og passformstrategi, ikke fra antakelser.

Gradering, konvertering og toleranse er tre ulike ting

Disse begrepene brukes om hverandre i forespørsler, men de kan slett ikke byttes ut med hverandre.

Det er skillet mellom det første og det tredje som ofte skaper problemer. Et trinn på fire centimeter mellom størrelsene er tilsiktet. En toleranse er båndet på hver side av hvert spesifiserte mål der plagget fortsatt er innenfor spesifikasjonen. Blander man dem sammen, får man spesifikasjoner der toleransen er så bred at nabostørrelser flyter over i hverandre, og det kan ingen nøyaktig søm redde.

Hva du bør sende

Hvordan du gjør dette om til et arbeidsdokument, også når innkjøperen ikke har noen tabell i det hele tatt, er beskrevet i å lage en størrelsestabell for produksjon.

Hvor Voyager kommer inn

I produksjon er et godkjent målskjema et sikrere utgangspunkt enn en nominell størrelsesetikett. Har innkjøperen en tabell, arbeider vi etter den og tar opp alt som er uklart før prøvefasen. Har innkjøperen et referanseplagg i stedet, kan det måles og brukes som grunnlag for en spesifikasjon, med de begrensningene denne metoden har, slik de er beskrevet i produksjon ut fra et referanseplagg. Passformen bekreftes på prøver før bulkproduksjon.