Slik lager du en størrelsestabell som fabrikken kan produsere etter

Det korte svaret: en størrelsestabell for produksjon er en tabell med målepunkter mot størrelser, med målemetode, toleranse og en angitt tiltenkt passform. Den beskriver det ferdige plagget, ikke brukeren. Resten av teksten viser hvordan du kommer frem til en slik tabell, enten du starter med en eksisterende tabell, et referanseplagg eller ingenting.

Tre tabeller, tre oppgaver

Ordet størrelsestabell dekker tre dokumenter som ofte blir behandlet som ett. Derfor kan et merke levere en størrelsestabell og likevel få beskjed fra fabrikken om at den ikke kan produseres etter.

Det er i gapet mellom den første og den tredje at programmer stopper opp. En forbrukerguide kan ha tre mål; en plaggspesifikasjon for det samme produktet har langt flere, og hvor mange avhenger helt av plagget. En enkel T-skjorte trenger relativt få. En fôret jakke med lommer, krage og justerbare mansjetter trenger mange flere, fordi hver av disse delene har mål som må være riktige.

Det finnes ikke noe felles tall å sikte mot. Riktig antall er det som ikke lar noe viktig stå udefinert, og det er en egenskap ved produktet, ikke et mål som skal nås.

Valg av grunnstørrelse

Grunnstørrelsen er størrelsen mønsteret og passformen utvikles i, før graderingen gir resten av størrelsene. Valget er en reell beslutning, og det følger noen vanlige misforståelser med det.

• Den er ikke automatisk M eller midten av størrelsesutvalget. Den er den størrelsen merket vil få helt riktig først.
• Den er ikke nødvendigvis den bestselgende størrelsen, selv om det er et fornuftig argument for å velge den.
• Den er ikke nødvendigvis den samme som prøvestørrelsen innkjøperen ber om å se, selv om de i praksis ofte er like, av gode grunner.
• Den bør ligge der graderingen fornuftig kan gå utover i begge retninger, noe som vanligvis taler mot å velge en ytterstørrelse.

Når grunnstørrelsen er valgt, får den uforholdsmessig stor vekt: passformen godkjennes der og overføres deretter videre. Derfor konsentrerer utviklingen av passform seg om den, og derfor er det et eget trinn å kontrollere hele utvalget etterpå, slik det er beskrevet i utvikling av passform.

Hvis du allerede har en tabell

En stor del av arbeidet består i å gå gjennom det som finnes, ikke å bygge det opp på nytt.

Toleransekontrollen er den du bør ta først. Er en toleranse bred i forhold til graderingstrinnet mellom størrelsene, overlapper nabostørrelsene, og et plagg kan være innenfor spesifikasjonen i to størrelser samtidig. Det er en feil i spesifikasjonen, ikke i produksjonen, og den kan ikke rettes opp ved symaskinen.

Hvis du har et referanseplagg, men ingen tabell

Et fysisk plagg er et godt, men begrenset utgangspunkt, og når du vet hva det kan og ikke kan gi deg, slipper du skuffelser.

Et referanseplagg kan altså måles opp til en plaggspesifikasjon for én størrelse direkte, mens resten av utvalget fortsatt må bestemmes. Hva det innebærer mer generelt å arbeide ut fra et referanseplagg, også grensen for immaterielle rettigheter, er beskrevet i produksjon ut fra et referanseplagg.

Hvis du ikke har noe

Dette er vanligere enn merkene tror, særlig for et første produkt, og det finnes ingen allmenngyldig tabell som en fabrikk bare kan ta i bruk. Det som finnes, er en rekkefølge av beslutninger.

1. 1Definer kunden. Hvilket marked, hvilken brukergruppe, og alt du allerede vet om dem fra eksisterende salg eller fra kategorien.
2. 2Bestem målegrunnlaget. Om utvalget skal bygges rundt kroppsmål man sikter mot, eller utvikles direkte som plaggmål ut fra en passform du allerede har i tankene.
3. 3Velg grunnstørrelse, og gjør det tydelig at alt annet skal graderes ut fra den.
4. 4Beskriv tiltenkt passform med ord før noe tall skrives ned, fordi tallene er et uttrykk for den.
5. 5Lag et utkast til plaggspesifikasjonen for grunnstørrelsen: alle målepunktene plagget trenger, med metoder.
6. 6Lag prøve og prøv passformen i grunnstørrelsen, og juster spesifikasjonen til det som ble godkjent, i stedet for å la de opprinnelige tallene stå.
7. 7Fastsett graderingen for hele utvalget, som er temaet i mønsterkonstruksjon og gradering.
8. 8Kontroller ytterstørrelsene, siden et graderingstrinn som fungerer i midten, kan svikte i endene av utvalget.
9. 9Sett størrelsesbetegnelsene til slutt, når plaggene finnes som mål.

Trinn seks er et som ofte hoppes over. Ble prøven godkjent med et annet mål enn det som står i spesifikasjonen, bør spesifikasjonen oppdateres til den godkjente verdien. Står det opprinnelige tallet igjen i dokumentet, stemmer ikke den godkjente prøven og spesifikasjonen overens, og et senere produksjonsteam har ingen mulighet til å vite hvilken av dem som gjelder.

Toleranse, og hvor den kommer fra

En toleranse er det avviket fra et spesifisert mål som produksjonen kan ha og fortsatt være innenfor spesifikasjonen. Den er ikke et graderingstrinn, og den er ikke et tillegg for krymping.

Toleranser avtales og er ikke allmenngyldige, og fornuftige toleranser er ikke like over hele plagget: et mål kunden legger merke til, fortjener et smalere bånd enn et mål ingen sjekker. Det som betyr noe teknisk, er at hver toleranse er smalere enn graderingstrinnet mellom størrelsene, og at hele settet er avtalt før produksjonen, ikke diskutert under kontrollen. Hvordan toleranser brukes i kontrollen, er beskrevet i kvalitetskontroll.

Hvor tabellen hører hjemme

Størrelsesspesifikasjonen for produksjon hører hjemme i styrt produktdokumentasjon, ikke i en e-posttråd, fordi den vil bli brukt av personer som ikke var med i den opprinnelige samtalen, kanskje et år senere ved en etterbestilling.

• Størrelsesnavn, i samsvar med det som skal stå på etikettene
• Alle målepunktene, med målemetode eller en tegning
• Målet for hvert punkt i hver størrelse
• Toleransen for hvert av dem
• Grunnstørrelsen, tydelig angitt
• Graderingsforholdet, eller en merknad om hvor det er dokumentert
• Tiltenkt passform
• Hvilken prøve spesifikasjonen ble godkjent mot

Det finnes ingen obligatorisk mal for dette, og innkjøpere organiserer det ulikt. Det som betyr noe, er at hvert punkt er besvart et sted, og at det er klart hvilket dokument som gjelder når to av dem ikke stemmer overens. Det er det samme prinsippet som er beskrevet i tech pack-guiden.

En merknad til om uniform- og arbeidsklesprogrammer, der problemet ofte er det motsatte. I stedet for å tilpasse etiketter fra detaljhandelen kan oppgaven være å kle en kjent gruppe mennesker. Det betyr å samle inn mål på brukerne, gjennomføre prøving av størrelser og bestemme en størrelsesfordeling før utvalget fastsettes. Arbeidet med plaggspesifikasjonen er det samme; grunnlaget er en gruppe du faktisk kan måle, og det er en betydelig fordel.

Størrelsessett for utrulling til ansatte og størrelsesfordeling for merch

Ved en utrulling til ansatte kommer størrelsesserien fra menneskene som skal bruke plaggene. En prøverunde, der de ansatte prøver passprøver i alle størrelser, eller en spørreundersøkelse, der hver enkelt velger størrelse ut fra plaggmålene, gir et antall per størrelse for hvert plagg; en liten reserve per størrelse dekker nyansatte og feilvalg. Programplanlegging står på siden om firmaklær og siden om arbeidsklær.

Merch-fordelinger følger publikummet, ikke en detaljhandelskurve: et konsertpublikum, en bedrifts gaveutdeling og en idrettsklubb kjøper hver sin spredning, og salgstall fra en tidligere drop er et sterkt grunnlag. Minimum er 300 stk. per farge og per modell, og størrelsene fordeles innenfor det, så fordelingen oppgis per farge, for eksempel svart S 30, M 90, L 100, XL 60, XXL 20. Utvidede størrelser og egne herre- og damepassformer avgjøres på tilbudsstadiet, siden en annen passform er et annet mønster; hvordan de teller mot de 300 bekreftes per prosjekt på tilbudsstadiet. Se egendefinert merch.