Stofforbruk i klesproduksjon

Kjøpere spør sjelden direkte om stofforbruk, men det ligger under mange av spørsmålene de faktisk stiller. Hvorfor er oversized-versjonen dyrere, hvorfor endret prisen seg da stoffbredden endret seg, hvorfor koster en størrelsesfordeling med flere store størrelser mer per plagg: alle tre er spørsmål om forbruk. Når du forstår hvordan tallet blir til, blir de samtalene kortere.

Hvorfor det bestemmer prisen

Stoffet er normalt den største kostnadsposten i et strikket plagg, og forbruket er faktoren den ganges med. En endring som legger fem prosent til forbruket, legger nesten fem prosent til den største posten i tilbudet. Det er vanligvis mer enn noen forhandling om syprisen vil hente inn.

Forbruket avgjør også hvor mye materiale som må kjøpes inn, og det henger sammen med minimumskvanta: en stoffordre legges inn i kilo eller meter, ikke i plagg, og en liten økning i forbruket kan skyve et program over minimumskvantumet for stoffet. Hvordan prisen som helhet bygges opp, dekkes i guiden om kostnader.

To måter å anslå det på

Begge brukes, på ulike tidspunkter, og sammenblanding av dem er en kilde til mange uenigheter om et tilbud.

Arealberegningen er virkelig nyttig når ingenting er utviklet ennå, så lenge alle behandler den som det den er. Den forutsetter en utnyttelse den ikke har testet og en stoffbredde den ikke har sett, og den kan ikke ta hensyn til formen på mønsterdelene, som er nettopp det en leggeplan måler.

Hva en leggeplan er, og hva utnyttelsesgrad betyr

En leggeplan er oppsettet av alle mønsterdelene for størrelsene som skal skjæres, plassert innenfor den nyttbare stoffbredden slik at så lite stoff som mulig blir liggende ubrukt. Utnyttelsesgraden er den andelen av leggeplanens areal som faktisk dekkes av mønsterdeler; resten er mellomrommene mellom dem.

En utnyttelsesgrad på rundt 80 til 85 prosent regnes generelt som et godt resultat for vanlige plagg, og den varierer med formene som inngår. Deler med rette kanter legger seg tett inntil hverandre; buede eller vanskelige former gir mer plass mellom delene. Derfor kan to plagg som bruker omtrent like mye stoff på papiret, forbruke merkbart ulike mengder i praksis.

Dette endrer tallet

• Mønsterstørrelse og passform. En oversized kropp og lengre ermer bruker mer stoff før noe annet er endret. Det er hovedgrunnen til at tung streetwear blir dyr to ganger: tyngre stoff, og mer av det.
• Stoffbredde. Bredere stoff gir vanligvis bedre plassering av delene og en mer effektiv leggeplan. Det som teller, er den nyttbare bredden innenfor jarkantene, ikke den nominelle bredden.
• Størrelsesfordeling. Leggeplaner som kombinerer flere størrelser, utnytter stoffet vanligvis bedre enn leggeplaner med én størrelse, så størrelsesfordelingen i ordren påvirker det gjennomsnittlige forbruket per plagg.
• Stoffretning. Børstet lo, luv eller et retningsbestemt trykk tvinger alle delene til å ligge samme vei. Da kan ikke delene snus for å fylle hull, og forbruket øker. Hva et retningsbestemt stoff ellers binder ordren til, dekkes i skjæreavdelingen.
• Mønstertilpasning. Striper, ruter og plasserte trykk må gå i hverandre over sømmene. Det krever mer stoff og er en kostnadsdriver mange ikke regner med.
• Tillegg for krymping. Der et stoff endrer seg i vask, skjæres mønsteret større for å kompensere, og det tillegget er stoff.
• Svinn. Stoffrester, endetap i begynnelsen og slutten av et opplegg og skjæring rundt identifiserte stoffeil er alt sammen reelt forbruk og legges normalt til som en prosentsats.

Strikkede og vevde stoffer regnes ulikt

Strikket stoff kjøpes og kalkuleres som regel etter vekt, så forbruket per plagg oppgis i gram eller kilo. Vevd stoff kjøpes som regel etter lengde, så forbruket oppgis i meter eller yard. Det er verdt å vite hvilken konvensjon et tilbud bruker, for et tall i kilo sammenlignet med et tall i meter sier ingenting.

Strikkede stoffer har én variabel til: tubulært stoff strikkes som et rør, mens stoff i åpen bredde er skåret opp og ligger flatt. En kropp skåret av tubulært stoff har ingen sidesømmer og legges opp annerledes, så forbruk og utnyttelsesgrad kan ikke sammenlignes mellom de to. Selve strukturene dekkes i oppslagene om stoffer.

Hvilken størrelse anslaget bygger på

Forbruket anslås normalt ut fra en størrelse midt i spennet, fordi den ligger nær gjennomsnittet i en balansert ordre. Det fungerer når størrelsesfordelingen er balansert, og blir unøyaktig når den ikke er det: en ordre med vekt på de store størrelsene bruker mer stoff per plagg enn et anslag basert på en mellomstørrelse tilsier.

Derfor hører størrelsesfordelingen hjemme i forespørselen og bør ikke ettersendes. Et tilbud som bygger på en balansert fordeling og produseres mot en skjev ordre, er et tilbud som vil bli revidert.

Slik reduserer du forbruket uten å endre produktet

• Sjekk om stoffet finnes i større bredde, for en bedre leggeplan koster ingenting.
• Gi den reelle størrelsesfordelingen tidlig, slik at leggeplanene kan planlegges og ikke anslås.
• Unngå retningsbestemte stoffer der designet ikke krever dem.
• Vurder kravene til tilpasning av striper og ruter på nytt hvis kostnaden er tallfestet og den visuelle gevinsten er marginal.
• Samle modeller som bruker samme stoff, i ett innkjøpskvantum, slik at endetapene i programmet blir mindre.
• Gå gjennom lengde- og breddemål som er satt på magefølelse og ikke ut fra passform; én centimeter kroppslengde over tusenvis av plagg er en betydelig mengde stoff.

Dette trenger en fabrikk for å anslå forbruket riktig

Til mønsteret finnes, kan en fabrikk gi et veiledende tall og bør si at det er nettopp det. Når mønsteret finnes, gjør leggeplanen det om til et tall begge parter kan planlegge etter, og det er da stoffet kjøpes inn. Den samme informasjonen hører hjemme i en forespørsel om tilbud (RFQ).