Når lønner det seg med dual sourcing i klesproduksjon?

Noen i ledelsen spør hvorfor programmet er avhengig av én fabrikk, og innen en uke finnes det en plan for å dele det. Planen hopper ofte over to spørsmål: om en fabrikk til tar tak i det som faktisk ville stoppet forsyningen, og hvordan det samme plagget laget på to steder vil se ut i den samme butikken.

Spørsmålet som egentlig stilles

«Skal vi ha én leverandør eller to?» er feil stilt, fordi spørsmålet behandler antall leverandører som variabelen. Den nyttige versjonen er: hvilken svikt ville stoppet forsyningen, og ville en fabrikk til ta tak i den? Noen ganger er svaret åpenbart ja. Ofte er det som ville stoppet forsyningen, en stoffprodusent, en nominert komponent eller en spesialprosess som begge fabrikkene ville delt, og da koster en ekstra leverandør penger uten å endre noe.

Å finne ut hvilken av disse situasjonene du er i, er temaet i risikostyring av leverandører, og det er verdt å gjøre før denne beslutningen og ikke etter. Denne guiden forutsetter at den analysen er gjort, og stiller det smalere spørsmålet: gitt at en ekstra produksjonskilde virkelig ville hjelpe, er det å dele programmet riktig måte å få en på?

Når én leverandør er riktig svar

Å bruke én leverandør har et dårlig rykte som det ikke alltid fortjener. Det finnes programmer der konsentrasjon er den bedre beslutningen og duplisering bare er en dyr måte å gjøre produktet dårligere på.

• Volumet er lite. Delt på to fabrikker kan hver halvdel havne under et brukbart minimum, og begge leverandørene mister interessen for et program som ikke lenger er verdt oppmerksomheten. Hvor den grensen går, avhenger av produktet; se minimum ordrekvantum.
• Kostnaden for utvikling eller oppsett er høy. Mønstre, passformrunder, dekoroppsett og materialutvikling betales to ganger, og den andre betalingen gir ikke mer produkt.
• Prosessen er virkelig spesialisert. Der få leverandører kan gjøre jobben ordentlig, er det realistiske alternativet ofte dårligere, ikke likeverdig.
• Ensartethet er selve produktet. En firmauniform som etterfylles over flere år, eller en kolleksjon der fargen er kritisk, kan skades mer av synlig variasjon enn av risikoen delingen skulle redusere.
• Programmet er kortvarig. En enkelt sesong eller et engangsarrangement kan være over før den doble utviklingen har betalt seg.
• Samlet volum gir deg noe. Bedre priser, bedre plass i produksjonsplanen, mer oppmerksomhet. Deler du volumet, halveres forhandlingsposisjonen hos begge leverandørene.

Når en deling er verdt kostnaden

Tilfellene der en ekstra produksjonskilde lønner seg, er ganske konkrete, og de er verdt å navngi, slik at beslutningen tas på grunnlag av ett av dem og ikke av generell uro.

• Volumet overstiger virkelig det ett produksjonssted kan ta. Det tydeligste tilfellet og det minst omstridte: det er like mye en kapasitetsbeslutning som en risikobeslutning. Hva som endrer seg når volumet vokser, står i oppskalering av produksjonen.
• En fast dato som ikke kan flyttes. Et arrangement, en lansering eller et sesongvindu der en forsinket levering i praksis er det samme som ingen levering, vipper balansen kraftig mot å ha et alternativ i drift.
• Produktet er kommersielt kritisk, uansett volum. En kjernemodell som bærer en kolleksjon, er mer utsatt enn antall enheter skulle tilsi.
• Avhengigheten ligger virkelig hos fabrikken. Der risikoen er selve produksjonsstedet, med kapasiteten, stabiliteten og hvor mye av volumet ditt som er samlet der, tar et ekstra produksjonssted tak i den. Der risikoen ligger lenger opp i kjeden, gjør det ikke det.
• Produktet tåler variasjon. Noen plagg kan ta opp små forskjeller mellom produsenter uten at kunden merker det. Andre kan ikke.

Aktiv deling eller alternativ i beredskap

Dette er ulike ordninger med ulike kostnader, og at de blandes sammen, er grunnen til at noen planer for dual sourcing verken gir robusthet eller besparelser.

Prisen for ensartethet

Dette er den delen som blir undervurdert, fordi den ikke viser seg før de to leveransene ligger ved siden av hverandre. To dyktige fabrikker som jobber ut fra samme spesifikasjon, lager to plagg som er like på alle punkter noen skrev ned, og forskjellige på flere punkter ingen skrev ned.

Ingenting av dette er et argument mot å dele. Det er et argument for å prise delingen ærlig: et delt program trenger en sterkere spesifikasjon, flere godkjenninger, flere fysiske referanser og mer kontroll enn et program med én leverandør, og de kostnadene kommer uansett om noen har budsjettert med dem. Kontrollene mot glidning er de samme som holder et produkt stabilt over flere etterbestillinger, beskrevet i stabilitet ved etterbestilling, og farge har sin egen mekanikk i fargeavvik mellom fargepartier.

Dupliseringen ingen budsjetterer med

Den åpenbare kostnaden ved en ekstra kilde er utviklingen. Den mindre åpenbare kostnaden er at alt som kommer etter utviklingen, også skjer to ganger, permanent.

• Godkjenninger. Lab dips, strike-offs, prøvebroderinger, passprøver og før-produksjonsprøver hos begge, for hver modell og hver endring.
• Referanser. Referanseprøver og fargestandarder som lages, distribueres og holdes oppdatert på to steder.
• Kontroll. To produksjonsperioder å dekke i stedet for én.
• Dokumentasjon for regeletterlevelse. Testing og dokumentasjon vurdert for begge rutene, siden en rapport på én leverandørs materiale ikke automatisk dekker en annens.
• Endringskontroll. Hver revisjon av spesifikasjonen må nå begge leverandørene, i samme revisjon, og bekreftes av begge. Et delt program som kjører to revisjoner, er verre enn et program med én leverandør.
• Tid til samarbeidet. To sett med gjennomganger, to sett med korrigerende tiltak, to kommersielle forhandlinger.

Derfor er det å dele et program en beslutning om hele driftsmodellen og ikke en liten justering i innkjøpet. Et team som allerede strekker seg for å styre én leverandør godt, vil styre to dårlig, og to dårlig styrte leverandører er mindre pålitelige enn én god.

Hvor mye volum til hver

Det er fristende å gripe etter en fast fordeling: åtti-tjue, sytti-tretti, halvt om halvt. Ingen av dem er en regel, og ingen av dem er utledet fra noe. Riktig fordeling avhenger av hva delingen skal oppnå.

• Hvis formålet er kapasitet, følger fordelingen det hvert produksjonssted faktisk kan kjøre godt, ikke et forholdstall.
• Hvis formålet er å holde et alternativ i drift, trenger den andre leverandøren nok reelt arbeid til å holde seg kjent med produktet, og det er et spørsmål om hvor komplisert produktet er, ikke om en prosent.
• Hvis formålet er forhandlingsposisjon, svekker en deling den hos begge leverandørene, så regnestykket handler om hva det samlede volumet ga deg i utgangspunktet.
• Minimumskvanta setter rammene for svaret. En deling som tar en av leverandørene under et brukbart antall, er ingen deling, men to ulønnsomme ordrer.

Slik får du to kilder til å lage ett produkt

Er beslutningen å dele, er kontrollene ikke valgfritt ekstrautstyr. Det er de som gjør at delingen fungerer, i stedet for at du får to programmer som ligner hverandre.

Det siste punktet er en kontroll som ofte mangler, og den som fanger opp det de andre ikke gjør. Hver leverandør kan bestå kontrollen mot spesifikasjonen mens de to glir fra hverandre, og bare en direkte sammenligning viser det.

Sjekken før du deler

Det siste spørsmålet er verdt å stille ordentlig og ikke retorisk. For en stor andel av programmene er det ærlige svaret at en virkelig kvalifisert leverandør i beredskap, en som har laget produktet, har den gjeldende spesifikasjonen og nylig er sjekket for tilgjengelighet, gir det meste av beskyttelsen en aktiv deling ville gitt, uten den permanente regningen for ensartethet og duplisering.