Twill og gabardin

Hva twill er

I lerretsbinding går hver tråd vekselvis over og under, og det gir en flat, symmetrisk overflate. I twill flytter krysningspunktet seg én tråd for hver ny rad, og resultatet er den diagonale linjen som går over rettsiden av stoffet.

Den strukturen får praktiske følger. Færre krysningspunkter gjør at trådene kan pakkes tettere, så en twill med en gitt vekt er tettere og faller bedre enn lerretsbinding med samme vekt. Den diagonale overflaten skjuler også smuss og lette skrukker, og derfor er twill mye brukt i arbeidsklær og servicetøy.

Veveriene beskriver konstruksjonen som et forhold: en 2/1-twill går over to tråder og under én, en 3/1 går over tre. Et høyere første tall gir en tydeligere diagonal og en overflate med mer renning på retten, og det er den konstruksjonen som brukes i denim.

Hva som skiller gabardin

Gabardin er en twill vevd tett med et fint, hardt tvunnet garn, og gir en glatt rettside med en bratt, tettliggende diagonal. Stoffet virker mer skreddersydd enn en vanlig chinotwill, holder en presset brett godt og tåler slitasje.

For en innkjøper handler forskjellen mest om utseende og formalitet, ikke om funksjon. En gabardinbukse ser ut som uniform eller profilklær; en mykere chinotwill i bomull ser uformell ut. Begge kan spesifiseres i omtrent samme vekt.

Vanlig vekt ved innkjøp

Vevde stretchstoffer

Når du tilsetter 2 til 5 % elastan i et vevd stoff, endres følelsen i en bukse uten at utseendet endres. Det er nå vanlig for service- og feltarbeid der folk er i bevegelse hele dagen, og det er vanlig i chinos til detaljhandel.

To ting endrer seg i produksjonen. Krympingen er en annen enn i stoffet uten elastan, så en stretchvariant trenger sin egen vasketest og sin egen passprøve og kan ikke overta resultatene. Returevnen (recovery) blir også en egenskap som bør spesifiseres, fordi en stretchbukse som poser seg i knærne etter en dag, har et problem med returevnen og ikke med passformen.

Hva det betyr at et plagg er vevd

Et vevd stoff strekker seg ikke uten elastan, så bevegelsesvidden må bygges inn i mønsteret og kan ikke lånes fra stoffet. Stoffet rakner også i tilskårne kanter, så sømmarginene må kastes over, og det holder en presset form. Derfor er pressing en del av konstruksjonen i et vevd plagg og ikke bare et ferdigstillingstrinn.

Kontroll av trådretningen betyr mer enn i strikkestoffer. Et bukseben som er skåret utenfor trådretningen, vrir seg så snart det vaskes, og det kan ikke rettes opp etterpå. Detaljene på plaggsiden står i produksjonsprosessen for bukser, og den bredere sammenligningen står i guiden til strikkede og vevde plagg.

Etterbehandling og egenskaper

• Sanforisering eller tilsvarende forkrymping reduserer restkrympingen, og det lønner seg å spørre om et stoff med høy bomullsandel har fått det. Det er en prosess på stoffstadiet og et lisensiert varemerke, ikke en fellesbetegnelse, så det er ikke det samme som en plaggvask.
• Peach-behandling eller børsting gjør rettsiden mykere og endrer utseendet, på bekostning av noe slitestyrke.
• Smussavvisende og vannavstøtende etterbehandling finnes for stoffer til servicetøy og arbeidsklær. Dette er behandlinger med begrenset levetid, ikke permanente egenskaper, og enhver påstand krever at behandlingen er navngitt og dokumentert.
• Fargeholdbarhet på mørke stoffer til arbeidsklær er verdt å teste, siden industrivask er hard mot fargetonen og mørke bukser som regel vaskes sammen med alt annet.

Dekor på vevde stoffer

Vevde stoffer er stabile, og det gjør dem enkle å brodere: risikoen for forvrengning er langt lavere enn på et lett strikkestoff, selv om stabilisatoren fortsatt velges etter stoffet. Trykk fungerer godt på glattere twill og gabardin, mens den tunge strukturen i canvas gjør fine detaljer mindre skarpe, så kraftige motiver gjengis bedre enn tynne linjer. Begge deler påføres normalt på det flate stykket før plagget monteres.